Rago nasjonalpark

Rago nasjonalpark
Bassejávrre og Litlverivassforsen
Land		Norge
Ligger i		Sørfold (Nordland)
Vernetema		Uberørt nordlandsk fjellandskap med egenartet dyreliv
Flora		Vegetasjonstyper: berggrunn (klipper) ferskvann/våtmark fjell (alpin) myr rasmark skog og kantkratt
Areal		171 km²
Opprettet		22. januar 1971[1]
Rago nasjonalpark 67°26′00″N 15°59′00″Ø
Rago nasjonalpark på Commons

Rago nasjonalpark er en liten nasjonalpark i vilt fjell- og bre-landskap i Sørfold kommune i Nordland, Norge. Parken ble opprettet i 1971, for å «representere et uberørt nordlandsk fjellandskap med egenartet dyreliv i grenseområdet mot den svenske nasjonalpark Padjelanta.» Den dekker et område på 171 km² og grenser opp til de svenske nasjonalparkene Padjelanta, Sarek og Stora Sjöfallet. Til sammen utgjør de fire parkene et verneareal på totalt 5 700 km².

Landskapet er kontrastfylt med stille skoger og glattslipte fjellformer, i tillegg til forrevne klipper, elver, fosser, isbreer og permanent snødekke. Det ligger mange granittblokker i forskjellige størrelser spredt i landskapet. Der det er fjellhammere, er bakken under dekket av steinur. Det er registrert flere verdifulle naturforekomster av furuskog i Storskogdalen og ved Storskogvatnet. De områdene som er preget av naturskog har stort antall med rødlistede arter av pore- og barksopp. I de sørøstre deler av nasjonalparken er det funnet flere rødlistede fjellplanter som trives i basisk miljø.

Rago nasjonalpark ligger i den østlige, midtre delen av Sørfold kommune. Nasjonalparken har et areal på 171 km².^[2][3] Det er en liten nasjonalpark i norsk sammenheng.^[4] Den grenser opp til de store nasjonalparkene Padjelanta, Sarek og Stora Sjöfallet i Sverige. Til sammen danner disse et vernet område på 5 700 km².^[2] Rago nasjonalpark er dermed del av et av de største sammenhengende verneområdene i Europa.^[4]

Det er store kontraster i Rago nasjonalpark, fra stille furumoer til blankskurte svaberg, forrevne klipper, fossefall og høyfjellsområder med permanent snødekke og isbreer.^[4] Det er også mange granittblokker i forskjellige størrelser fra istiden spredt rundt i landskapet,^[5] og der det er fjellhammere er bakken under dekket av steinur.^[6] Området har villmarkspreg fordi det nesten ikke finnes tekniske inngrep og det er lite tilrettelagt for ferdsel.^[4]

Området har et markert dalføre – Storskogdalen – som strekker seg i nordøstlig retning, og går parallelt med nasjonalparkens nordlige grense. Gjennom denne dalen slynger Nordfjordelva seg, omkranset av furukledde lier og bratte fjellhammere. Flere steder går elven i fosser og stryk. Elven har utspring fra Storskogvatnet, med mange tilførsler fra småbekker. Dalføret forsetter forbi Storskogvatnet med navnet Trolldalen, og elven heter her Trolldalselva. Dalen avsluttes mot grå, steile fjell.^[7][5][8][9]

Den andre store innsjøen i området er Litlverivatnet med utløp rett ut i den 223 m høye Litlverivassforsen. Litlverivassforsen vier seg ut over fjellet før den går ned i Storskogdalen og har samløp med Nordfjordelva, som drenerer til Laksågavassdraget. Andre mindre fosser i Storskogelva er Klipforsen, Storforsen, Helligforsen, Trollforsen og Storskogforsen.^[7][5][8][9] I tillegg til Storskogvatnet og Litlverivatnet er det flere andre små innsjøer i området.^[10]

Mot nasjonalparkens sør-, øst- og nordgrense er det høye fjelltopper og bart berg. Noen av de markerte fjelltoppene er Storskogtinden rett over Storskogvatnet, Vestre Alep, Gaulis og Austre Gaulis helt i nordøst, Snøtoppen, Bajep og Rago mot Sverige i øst. Mot sør heter fjellområdet Lappfjellet med flere mindre isbreer som Skråisen og Faltkjølen. Enda en bre er Rágojiegŋa rett sørøst for Rago. Over Lappfjellet og Flatkjølen ligger snø og is ofte som en sammenhengende lang kappe, der bare de bratteste hengene er snøfrie. Mange av toppene er rundt 1000 m og høyere.^[7][5][8][9] Fjelltoppen Rago har gitt nasjonalparken navnet.^[11]

Berggrunnen består for en stor del av granittiske gneiser som dekker et område mellom Skjerstadfjorden og Lyngen. Området i Rago nasjonalpark er et grunnfjellsvindu inn mot gamle bergarter. Det er lite løsavsetninger, men store mengder stein og flyttblokker. I sør er det noen breområder.^{[2][8][9][12]} Sørøst i nasjonalparken finnes et mindre område med skifer, og innslag av grønnstein, amfibolitt og kalkspatmarmor. Dette er kaledonske bergarter. Generelt er det lite løsmasser, men noen få steder er det et tynt lag av morenedekke.^[9][13]

Granitt og granittiske gneiser er harde bergarter som forvitrer sakte og sprekker opp i lange flak. Av denne årsak er det lite jord dannet av forvitrete bergarter. I tillegg en stor del av det som eroderes av is og vann vasket vekk av kraftig nedbør og vannstrømmer.^[8]

En typisk terrengform er elvekløfter som skyldes tidlige tiders drenering av smeltevann.^[9] Da innlandsisen smeltet etter siste istid oppstod noen bredemte sjøer mellom isbreen og vannskillet, altså fjellene i øst. Store strømmer av smeltevann rant mot vest etter som breene smeltet, noe som har gitt smeltevannspor. Trolig har kraftige flomoverløp som har dannet smeltevannskløfter mellom Litlverivatnet og Snøtoppen ved riksrøys nummer 242. Nedenfor den trange kløften nederst i Storskogdalen finnes store sandmoer og terrasser som markerer nivået der flomvannet møtte havet.^[8] Disse smeltevannsstrømmene i fortiden antas å være årsaken til at det er lite løsmasseavleiringer igjen i området.^[6]

I de høyereliggende delene av nasjonalparken, fra omtrent 500–600 moh og høyere, er det glattskurte berg som dominerer landskapet. Rundt omkring er det mange flyttblokker. Terrengformene har store forskjeller i vest og østlige deler. I vest er området vilt og omtrent ufremkommelig, mens det inn mot Sverige i øst er rolige terrengformer.^[9]

Et spesielt fenomen er bekker som kommer direkte ut av fjellveggene. Dette er noe som kan iakttas i overgangen mellom skifersone og granatglimmerbergarter.^[14]

Klimaet i nasjonalparken er typisk kystklima, det vil si mye nedbør, kjølige somre og milde vintre.^[15] Generelt ligger den skandinaviske fjellkjeden i grensen mellom kyst- og kontinentalt klima, der det sistnevnte kjennetegnes av lite nedbør, varme somre og kalde vintre.^[16] I januar–februar er middeltemperaturen rundt –5 ⁰C og i juli–august rundt 13 ⁰C.^[17]

Nedbørmengden per år er anslått til rundt 1000 mm. Det er mest nedbør i september til november og minst fra april til august.^[18][19] I de høyeste partiene og på breene er det en god del mer nedbør.^[17] Snødybde på 2 m har forekommet.^[19] Ofte blir snøen liggende lenge utover vår og sommer, det regner mye og tåken ligger ofte over toppene.^[8]

På grunn av mye nedbør, bart fjell og tynt jordsmonn er det lite som magasinerer vannet. Små bekker blir derfor til store elver på kort tid. Derimot reduseres vannføringen i elvene hurtig ved oppholdsvær.^[20] Kald luft fra breene og varm luft fra lavlandet danner ofte tett tåke. Spesielt skjer dette om sommeren om det er vindstille.^[20]

Generelt er vegetasjon og flora i nasjonalparken fattig. Vegetasjonen er inndelt i tydelige soner med ulike skogtyper, myr og høyfjell. Den laveste delen ligger øverst i barskogbeltet. Den vanliste skogtypen er furuskog innblandet med løvtrær. Partiene med dypt jordsmonn og jevn fuktighet har nesten bare løvskog, særlig mye fjellbjørk, mens de berglendte områdene domineres av furu. Skoggrensen ligger rundt 400 moh. I tillegg til gran og fjellbjørk finnes einer, bjørk, rogn, selje og gråor. Spesielt i Trolldalen er det mye løvskog, som disse artene.^[2][8][21]

Rago er ifølge Miljødirektoratet «et av de fineste naturskogsområdene med furu som finnes i Nordland fylke. Artsmangfoldet her skiller seg noe både fra de våtere og mindre kalde skogene i Trøndelag og fra de mer kontinentale naturskogsområdene i Troms og Finnmark og har internasjonal interesse. [Rago] har et svært utpreget naturskogspreg.» Gammel furuskog av den vanlige typen i Norge (Pinus sylvestris), finnes omtrent bare i Norge, Finland og Sverige, mens gammel kystfuruskog kun finnes i Norge. I Rago vokser en skog som er en mellomting mellom kystfuruskog og kontinental skog.^[2]

Mange steder går furuskogen nesten helt opp til skoggrensen, og fjellbjørkeskogen er dermed mindre dominerende enn det som er vanlig i Norge. Bare i de bratte liene med grov ur, stup og skrenter er furuene i mindretall. Vanligvis vokser det et belte av vier i partiene over skoggrensen, men sparsomt med løsmasser forhindrer noen stor utbredelse av vierarter.^[21] Der hvor furutrærne danner skog er bakken dominert av lyngarter som krekling, røsslyng, blåbær og tyttebær. Mellom disse vokser lavarter, der spesielt reinlav gir landskapet en gråtone.^[22]

Furu og einer er de eneste naturlige bartrærne, men ved Hellighola i Storskogdalen er det et lite plantefelt med gran. Denne er utenfor sitt naturlige utbredelsesområdet og regnes som en fremmed art.^[21] Denne skogen er i dårlig stand og med mange vindfall.^[8] Tiltak for å fjerne granskogen gjøres.^[23]

Myr er ikke en vanlig landskapstype i nasjonalparken,^[2][8] men en del myrområder finnes i nedre deler av området mellom Nordskaret og Storskogvatnet. Spesielt finner en myr i forsenkninger og på sletter langs elver og vatn. De fleste myrene er dannet ved at tjern og små vatn har grodd igjen, noe som kalles topogen myr.^[21][24] Noen av myrområdene ligger på skrå flater, noe som vanligvis ikke forventes, men som skyldes hyppig nedbør som gir jevn fuktighet.^[8] Slik myr som ligger oppå og følger konturene på berget kalles for teppemyr.^[24]

En del områder som på kartene er avmerket som myr, er ikke myr i betydningen vegetasjon med torvlag. Istedenfor er det snakk om finkornet mineraljord med vegeterte overflater. Disse er våte hele eller store deler av sommeren, og vegetasjonen har svært kort vekstsesong. På disse flatene er det observert spesialiserte og sjeldne arter som er rødlistede, som dvergrublom, snørublom og dvergsyre.^[25]

Noen steder i nasjonalparken er vegetasjonen mer frodig enn andre steder. Et eksempel er østenden av Storskogvatnet der det vokser bjørkeskog med høystauder som turt, ballblom, kranskonvall, skogstorkenebb, tyrihjelm og geitrams, samt store bregner.^[21]

På grunn av at granitt er så dominerende det lite næring som avgis og derfor er fattigmyr den typen som er representert. Myrplanter som sveltstarr, blåtopp, bjørneskjegg og rome er de som trives best.^[5][21] Bjørneskjegg og blåtopp er forøvrig planter som ikke tåler mye frost, men på grunn av mye snø blir de beskyttet mot kulden om vinteren.^[8]

Fjellplantene i Norge har to adskilte utbredelsesområder, nemlig Jotunheimen/Dovrefjell i Sør-Norge og i Nord-Norge et område fra Junkerdalen til Finnmark. Noen av fjellartene i landet har en bisentrisk utbredelse, hvilket vil si at de vokser i begge disse to fjellpartiene i nord og sør. Mellom disse to områdene er det et stort areal hvor de ikke påtreffes. Rago nasjonalpark tilhører det nordlige vokseområdet. Noen av de bisentriske artene som er funnet i Rago er rypebunke, rabbetust, rabbstarr, blindurt, issoleie, snøsoleie, gullrublom, lapprublom, lapprose, småsøte, kalklok og fjellkurle. En annen gruppe fjellplanter har unisentrisk utbredelse, noe som betyr at de bare finnes i enten det sørlige eller nordlige fjellområdet. I Rago er de unisentrisk artene som er registrert dvergrublom, lodnemyrklegg, brannmyrklegg, svartbakkestjerne, sølvkattefot og skjeggstarr.^[21]

Floraen i nasjonalparken er vanlig og representativ for området. Rundt breområdet Flatkjølen i sørøst er det kalkrik grunn med rik vegetasjon rundt snøleier og fjellheier, hvor krevende og en del sjeldne arter finnes.^[2] Berggrunnen her har stedvise baserike substrater som gir gode forhold for fjellplanter som krever slikt miljø.^[10] Vanlige arter en kan finne ved snøleiene er fjellmarikåpe, trefingerurt, musøre og hestesprenge.^[5]

I de sørøstre deler av nasjonalparken kan det påtreffes flere rødelistede fjellplanter som trives i basisk miljø, blant annet er det innslag av skifer i berggrunnen. Flere av disse artene er knyttet til snøleier som smelter sent, som dvergrublom, nordlig tinderublom, gullrublom, grynsildre, grannsildre, snøgras, rosekarse, fjellnøkleblom og jøkelstarr, samt svartbakkestjerne og snøbakkestjerne.^[2][21][5] Av disse er dvergrublom i kategorien «sterkt truet» og i Norge har disse sitt viktigste utbredelsesområde i Europa.^[21][26]

Sopparter som er funnet i den gamle furuskogen er hornskinn, furuplett, kystfuruskinn, flekkhvitkjuke, foldeskinn, drueskinn, svartsonekjuke, marmorjodskinn, laterittkjuke, sigdsporeknorteskinn, taigavoksskinn, kremkjuke og kelonålehinne. Spesielt kremkjuke og marmorjodskinn er sjeldne i global målestokk og en vet til dels lite om dem.^[2][27] På døde furuer finnes det mange sjeldne sopparter, og i skogen ved Storskogvatnet er det registrert 20 rødlistede sopparter.^[15]

Spesielt for området er at mange fjellplanter vokser lavt, noe de ikke ville gjort lengre sør i Norge. Det skyldes de kalde somrene, og langt nede i Storskogdalen kan en finne typiske fjellplanter som rosenrot, fjellmarikåpe, fjellfiol og kongsspir.^[8]

Rago nasjonalpark er del av Doukta reinbeitedistrikt og brukes til vinterbeite for rein. Elg er det eneste hjortedyret som har fast tilhold. Jerv holder til fast og har hi og sine jaktområder i området, mens gaupe bare streifer gjennom.^[2][5]

Det er mye bjørn i de tilgrensende svenske nasjonalparkene, mens i Rago har ikke bjørn vært vanlig etter 1900.^[28] Mindre rovdyr som påtreffes i nasjonalparken er rev, mink og røyskatt. Mår og fjellrev er derimot sjeldne. Det er også en varierende bestand av hare, ekorn og forskjellige smågnagere.^[5]

Elgene som ferdes i området faller ofte på grunn av bratte sva og store steiner, og en død elg her blir raskt mat for åtseleterne.^[28]

I 1968 ble det satt ut bever, men ved begynnelsen av 2000-tallet er arten helt forsvunnet. Det er fortsatt spor etter beverens aktiviteter,^[29][14]

Ved Storskogvatnet nord i området er det stort omfang av spurvefugler. Orrfugl og storfugl holder til i furuskogene, mens lirype i gode år påtreffes i stort antall i bjørkeskogene. Det er ikke stort omfang av våtmarksfugler, men ender som krikkand, kvinand, siland og havelle finnes, i tillegg til vadere som småspove og rødstilk. Bestanden av smålom er tallrik, og ved de største vannene finnes også storlom. Over tregrensen er det få fugler som hekker,^[2] men det finnes snøspurv, steinskvett, heipiplerke og fjellrype.^[5]

Ved østenden av Storskogvatnet ved Ragoelva finnes måltrost, rødvingetrost, gråtrost, løvsanger og hagesanger. I Trolldalen finnes fossekall og i vierkratt ved Trolldalselva er det blåstrupe.^[5]

Rovfugler som kan påtreffes er kongeørn, jaktfalk og dvergfalk.^[2] Spesielt i smågnagerår er disse tallrike.^[29] Ellers streifer kråke og ravn langs med Storskogelva.^[8]

Opprinnelig var vassdraget i området fisketomt på grunn av de mange og store fossene i Storskogelva som forhindrer oppgang. Etter at ørret og røye ble satt ut i mellomkrigstiden er det gode bestander i flere av vannene.^[5][8]

Reindriftsamer har tradisjonelt brukt området for reinflytting fra Sverige og ut til sommerbeitene. En har funnet noen helt spesielle kulturminner etter samisk barnelek. Det dreier seg om miniatyrutgaver av steingjerder, innhegninger og lignende.^[30] Disse kan i dag sees som ringer av steiner på bergflaten.^[31] Øst for Snøtoppvann er det funnet rester av gamle steingjerder, som antageligvis har vært stengsler for reinsdyr under flytting mellom sommer- og vinterbeite. Vinterbeite i Sverige var fra oktober til juni. Før samene dro østover deltok de på det årlig handelsmarkedet i Tørrfjorden, hvor de skaffet seg salt, tran, krutt og tobakk, i bytte mot slakterein, reinost og pelsverk. Denne tradisjonelle handelen ble drevet frem til 1850.^[32]

Det har vært tatt ut tømmer i Storskogdalen til tross for lang og krevende transport.^[5] Furutømmeret var attraktivt fordi det passet til båtbygging. Tømmeret hadde styrken, seigheten og formene som passet. For å fløte tømmeret ut ble det bygget en liten demning i enden av Storskogvatnet for å gi tilstrekkelig vannføring i Storskogelva. Det finnes fortsatt store stubber etter hogsten og rester etter dammen.^[30][33]

Ved Ragotoppen ble det gjort noen skjerp for utvinning av bly og sølv. Prøvedrift ble satt i gang somrene 1917 og 1918, og malmen båret ut på ryggen. Etter at første verdenskrig var over, falt metallprisene kraftig, og driften ble ulønnsom. Forekomstene har senere vært grundig undersøkt uten at en har kommet frem til at lønnsom drift kunne være mulig. På stien fra Storskogvatnet og inn i Sverige ligger rester etter huset gruvearbeiderne hadde, kjent som Ragobrakka.^[8][30]

Det går en gammel varderute fra Megården via Lappfjellet og Flatkjølen til Sverige. Flere av vardene er store og god synlige fra stor avstand. Noen steder står vardene parvis og spesielt ved skrenter er vardene store. Hva koden for denne merkingen har vært er uviss. Varderuten var en ferdselsåre for handel når de svenske samene kom for å bytte kjøtt og skinn mot fisk, salt og annet som var å få tak i ved kysten. Ruten ble brukt for å transportere båter som ble bygget i Sørfold til bruk på de store innsjøene Virihávrre og Vastenjaure i Sverige. Under andre verdenskrig ble ruten brukt av flyktninger til det nøytrale Sverige.^[30][31][34]

Den svenske botanikeren Carl von Linné gikk ned til Megården ved Tørrfjorden via varderuten den 11. juni 1732. Han var da ute på sin fem måneder lange Lapplandsreise og tok en avstikker til Norge for å proviantere. Han besøkte også Rørstad og presten Johannes Rasch lenger ut i fjorden Sørfolda. Linné gir en del beskrivelser av liv og levnet i Sørfolda i sin reisebeskrivelse Iter lapponicum.^[30][35][34]

Rago nasjonalpark blir brukt til tradisjonell høsting av naturressurser ved at reindrift, friluftsliv, jakt og fiske er tillatt. Det foregår lite motorisert ferdsel, og hovedsakelig skjer slik ferdsel med helikopter eller kjøretøy på snødekket mark.^[36]

Rago brukes av reindriftssamer fra både Norge og Sverige. De norske reindriftssamene bruker området mest om vinteren. Tuorpon sameby i Sverige har beiterett både i nasjonalparken og et område sørøst for den.^[37]

Det er kun lov å jakte på rype, hare, villmink og rødrev. De fleste jegere er interessert i rype, men området er ikke kjent for å gi særlig stort jaktutbytte.^[38] Fiske kan gjøres fritt og overalt, forutsatt at en løser fiskekort og følger lokale regler. Jakt- og fiskekort administreres av Statskog.^[39]

Nasjonalparken ble opprettet ved kongelig resolusjon den 22. januar 1971.^[40] Nasjonalparken «skal representere et uberørt nordlandsk fjellandskap med egenartet dyreliv i grenseområdet mot den svenske nasjonalpark Padjelanta».^[2]

Bakgrunnen for opprettelsen var at de friluftsinteresserte vestlendingene Knut Eide og Dominikus N. Bjordal ble ansatt ved Bodø flystasjon i midten av 1950-årene. Disse fattet interesse for Rago-området; et område som lokalt ble omtalt som en villmark og et eventyrland med stor fisk og rypebestand.^[41] Eide og Bjordal la fram tanken om fredning for museumslektor Kristian Andersen og fiskeforvalter Magnus Berg i Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk, samt Statens skoger. Grunneierne ble også tatt med i diskusjonene om vern.^[42] Rago var ikke med i Statens naturvernråds forslag fra 1964 om landsplan for etablering av 16 nasjonalparker,^[43] men ble behandlet av rådet i 1969.^[44] Tidligere hadde Håkon Evjenth i 1951 foreslått å etablere nasjonalparker på Saltfjellet, og i Veikdalen nord for Rago.^[45]

Nasjonalparkene i Norge deles inn i to kategorier: nasjonalparker med tilrettelegging og de uten.^[46] Forvaltningen av Rago nasjonalpark har som delmål at den skal være uten tilrettelegging og dermed fremstå som en «villmarkspark». Nasjonalparkene er ment å ha stor verdi for mennesker som vil oppleve et tilnærmet uberørt naturmiljø med minimal tilrettelegging.^[36]

Adkomst til Rago er via Lakshola i vest, der bygdeveien inn fra E6 ender.^[7][5] Det er merkede ruter og bruer der større elvekryssinger skjer.^[15] På grunn av alle hamrene og steinblokkene går stiene på kryss og tvers i landskapet. Det er lagt ut flere hundre meter med klopper over myrene nede i dalen for å unngå slitasje på landskapet.^[47]

Tilrettelagte ruter er Lakshol–Storskogvatn på rundt 7 km, videre en forlengelse av denne ruten med Storskogvatn–Sølvskardet–Litlverivatnet–Lakshol på omtrent 13 km og Storskogvatn–Ragohytta–Svenskegrensen–Padjelanta. Turen til Padjelanta er krevende.^[47] Ruten innover til Sverige er bare delvis merket. Det finnes noen flere umerkede stier.^[48] I 1970-årene var nasjonalparken svært krevende å ta seg frem i, med kronglete stier, myrer, bergrabber og vanskelige steinurer.^[14] Senere har stiene blitt enklere og mer farbare.

Det er fem hytter i området: to ved Storskogvatnet, én ved østenden av Litlverivatnet, én reindriftshytte ved Ragovatnan og én liten hytte nær Svenskegrensen.^[2] Fordi hyttene har få sengeplasser, bør en basere seg på å overnatte i telt.^[49]

Nordland nasjonalparksenter i Saltdal gir informasjon om alle nasjonalparker i fylket.

Nasjonalparken og naturmiljøet der vurderes ikke til å være truet.^[2] Det meste av jakten som foregår er etter ryper, men jakttrykket er lavt.^[31]

Det er ferdselsforbud for luftfartøyer og heller ikke lov til å drive med lavtflyvning, heller ikke for forsvaret.^[2] Det har vært praksis å gi dispensasjon fra forbudet ved å gi tillatelse til motorisert transport til hyttene og snøskuterkjøring for reindriftsamer.^[50] Helikopter brukes for samling av reinen.^[37]

De største truslene mot verneverdiene i området er slitasje i sommersesongen.^[36] På grunn av mange sjeldne sopparter på gammel furuved og kvister er det ikke tillatt å bruke disse til bålbrenning.^[15][39] Klimaendringer er den største trusselen mot de sjeldne artene i Rago.^[51]

• Forvaltningsplan for Rago nasjonalpark, Sørfold kommune (PDF). Midtre Nordland nasjonalparkstyre. 2013. 
• Arnesen, Geir og Gómez, Marcela Velasco (2015). Sårbarhetsanalyse og naturtypekartlegging i Rago nasjonalpark – Ecofact rapport: 452 (PDF). Tromsø: Ecofact. ISBN 978-82-8262-450-3. ISSN 1891-5450. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Rønning, Olaf I.; Haftorn, Svein; Eriksen, Hans Kr. & Edvartsen, Ivar (1973). Rago, Ånderdalen. Oslo: Lutherstiftelsen. ISBN 8253140541. 
• Kvamme, Lars-Magnus & Næss, Trygve (2009). Rago – en bit av Nordlands villmark. Rago Forlag. ISBN 978-82-998239-0-6. 
• Holmsen, Gunnar (1917). «Sørfolden- Riksgrænsen». Aarbok for 1916. Kristiania: Norges geologiske undersøkelse. s. 1-46. 

• (no) Offisielt nettsted
• (en) Rago National Park – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Rago nasjonalpark på Miljødirektoratets temasider om nasjonalparkene
• (no) Rago nasjonalpark i Miljødirektoratets nettsted Naturbase
• (no) Verneforskriften for Rago nasjonalpark
• (no) Besøkssenter nasjonalpark Nordland