Hopp til innhold

Dovrefjell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dovrefjell
Snøhetta er den høyeste toppen på Dovrefjell.
LandNorges flagg Norge
Høyde o.h.2 286 meter
Kart
Dovrefjell
62°06′00″N 9°25′00″Ø

Moskusfe er et av dyrene man kan finne på Dovrefjell.
Dovrebanen krysser Dovrefjell i retning nord-sør. Her et godstog nær Dombås.

Dovrefjell er et fjellområde som danner en geografisk barriere mellom det sørlige Norge og Trøndelag. Dovrefjell er gjerne kjent for å inngå i den såkalte Eidsvoll-eden fra 1814:

Enige og tro inntil Dovre faller

Dovrefjell ligger nord for Lesjadalføret i Nord-Gudbrandsdalen. Elven Jora regnes som vestlig grense, Driva og Innset danner en grense i nord, Grimsdalen og Savalen i øst. Området innenfor disse grensene er omkring 4500 km2.[1]

I 2002 ble tidligere Dovrefjell nasjonalpark (opprettet 1974 – 265 km²) betydelig utvidet ved opprettelsen av Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark (2002) og i 2018 ble utvidet med mesteparten av tidligere Hjerkinn Skytefelt til i alt 1 830 km².

Områdets vernestatus er med på å bevare en storslagen natur og et uvanlig rikt plante- og dyreliv. Vestre del preges av steile fjell der Snøhetta rager høyest (2286 moh.). I øst er berggrunnen kalkrik, og her finnes Nord-Europas rikeste plantefjell med sjeldne arter som norsk malurt og dovrevalmue. Villrein er en karakterart for området og en av hovedbegrunnelsene for vern. Det importerte moskusfeet er et annet særmerke for Dovrefjell. Det er store uttak av skifer i området, og en tidligere gullgruve (nedlagt på slutten av 1700-tallet).

Nordenfjells regnes idag som Norge nord for Dovrefjell.[2]

Berggrunn og landskapsformer

[rediger | rediger kilde]
Dovrefjell har lenge hatt en sentral posisjon i nordmenns nasjonale bevissthet, blant annet gjennom uttrykk som «Enige og tro til Dovre faller» (Eidsvollseden) og Dovregubben. Bildet viser tegningen «Snehætten på Dovrefield» av Hans Gude (1825–1903).

Dovrefjell består av to bergartskomplekser: Prekambriske gneiser og folierte granitter i vest og granitt-tonalitt i øst. Det østlige området tilhører Trondheimsfeltet med kambosilurske bergarter som ble sterkt omdannet (metamorfosert) ved den kaledonske fjellkjedefolding. Høyt innhold av kis har gitt grunnlag for gruvedrift i Folldal Gruver.

Fjellområdet ligger på vannskillet mellom Vestlandet og områdene mot Sverige. Dype daler skjærer seg ned i berggrunnen, og spesielt mot vest er dalene bratte. Landskapet er utformet etter siste istid. Morener, eskere og agnordaler er andre spor etter siste istid.

Området rundt Drivdalen, Snøhetta og Hjerkinn er svært spennende botaniske områder. De tre Knutshøene er særdeles rike på sjeldne fjellplanter. Disse ble fredet allerede i 1905 etter at mange botanikere nærmest hadde rasert Knutshøene. i 1911 ble 50 planter fredet på Dovrefjell.

Drivdalen består av løs skifer og er rik på kalk. Her finnes mange sjeldne planter.

Fokstumyrene er først og fremst kjent for et unikt fugleliv, men her vokser også mange forskjellige orkideer samt åkerbær i rikt monn.

Fokstumyrene var godt kjent allerede på midten av 1800-tallet. Området tiltrakk seg samlere fra hele Europa og i 1917 var det mindre enn 20 hekkende fuglearter igjen på myrene, Brushanen var også forsvunnet. I 1923 ble fulgelivet på Fokstumyene fredet. I 1969 ble fredningen enda strengere og dette har gitt resultater. Både myrhauk og brushane er kommet tilbake samt mange andre arter.

Knutshøene regnes som Nord-Europas rikeste plantefjell. Her er mange sjeldne fjellplanter vanlige. Det er få fjellplanter som ikke finnes der. Noen planter har fått navn etter voksestedet, som dovreløvetann, knutsørapp og dovrevalmue. Norsk malurt og høyfjellsklokke er også til stede på Knutshøene. Knutshøene ligge like ved Kongsvold Fjeldstue.

Forstmann J.B. Barth utgav et hefte om plantene på Knutshøene i 1880: «Knudshø eller Fjeldfloraen»

Hjerkinhø har også et rikt planteliv. Området er fredet som landskapsvernområde.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Sletbak, Nils (1977). Fjellstuene på Dovrefjell. Oslo: Samlaget. ISBN 8252107192. 
  2. ^ Knappen, A. E. (1992). Ordliste for ungdom: med synonymer, ordforklaringer og eksempler fra ordenes bruksområde. [Oslo]: Aschehoug. ISBN 8203136982. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]