En traktat er en alminnelig betegnelse for en folkerettslig avtale (overenskomst) mellom to eller flere stater. Uttrykket traktat brukes, ved siden av konvensjon, i praksis særlig om mer viktige mellomfolkelige avtaler. Andre betegnelser er deklarasjon, protokoll og noteveksling. Traktater kalles bilaterale dersom de er inngått mellom to stater og multilaterale dersom flere stater er parter.
Traktater kan være rettssettende, det vil si at de kan fastsette generelle rettsregler som skal gjelde i samkvemmet mellom vedkommende stater, eller de kan ordne enkelte spørsmål mellom to stater.
Etter at en traktat er framforhandlet blir den først undertegnet av dertil bemyndigede personer (utenriksminister, ambassadør, særskilt delegert) og deretter ratifisert av statsoverhodet.
En traktat kan avtales for en bestemt tid eller for et ubestemt tidsrom med oppsigelsesfrist. Den kan bortfalle ved vesentlig misligholdelse eller dersom forholdene totalt endres. Den bortfaller i alminnelighet dersom partene kommer i krig, med mindre traktaten er inngått med en krigssituasjon for øye, for eksempel Haagkonvensjonene. Rettssettende traktater kan ofte tiltres av andre enn signatarstatene.
FN-paktens artikkel 102 bestemmer at alle traktater skal registreres i og offentliggjøres av Sekretariatet. Av artikkel 103 framgår det at det i tilfelle av konflikt mellom en spesiell traktat og statens forpliktelse etter FN-pakten, går paktens bestemmelser foran. Wien-konvensjonen om traktatrett av 23. mai 1969 trådte i kraft 27. januar 1980. Konvensjonen er undertegnet, men ikke ratifisert av Norge, se artikkelen om ratifikasjon.
I Norge er det Kongen (regjeringen) som etter Grunnlovens § 26 har myndighet til å inngå og avslutte traktater. Det presiseres i denne paragrafen at traktater av særlig stor viktighet og i alle tilfeller traktater som nødvendiggjør ny lov eller stortingsbeslutning, først blir bindende når Stortinget har gitt sitt samtykke. Etter § 75 g skal det gis melding til Stortinget om alle traktater som er inngått.