Puranaene (Sanskrit: पुराण purāṇa, «fornsaga» eller «fra gamle dager») er en gruppe viktige religiøse tekster. De fleste er hinduiske, men mange er også buddhistiske eller skrevet i et jainperspektiv. Flere er også utbredt blant tilhengere av ulike religioner.

«Purana-tekstenes betydning for hinduismen kan ikke overdrives. [...] De er uuttømmelige kilder med hellige fortellinger og har gitt opphav til mange av hinduismens teologiske systemer og de mange billedlige fremstillinger av gudene»[1]
Utdrag av en håndskrevet Bhagavata-Purana; ca. 1700-tallet

Hinduismens hellige skrifter deles inn i to klasser; de som er blitt åpenbart (shruti) og de som huskes (smriti). I utgangspunktet regnes vedaene som åpenbarte tekster, mens Mahabharata, Ramayana og puranaene er tekster som er «husket», det vil si menneskeskapt. Det er noen nyanser i forhold til dette: noen hinduer regner Mahabharata som en åpenbart tekst, og noen hinduretninger regner også flere av purana-tekstene, som Bhagavata-Purana, som en åpenbart tekst.

Puranene omfatter utførlige framstillinger av hinduisk mytologi så vel som historie, geografi og kosmologi (blant annet om kjerningen av melkehavet). Viktige puranaer forteller om universets historie fra dets første opprinnelse til dets siste slutt. Andre er beretninger om helter og gudeskikkelsers historie og gjerninger.

Vismannen Vyasa, som også er fortelleren i Mahabharata, skal ifølge tradisjonen ha samlet puranaene, men puranaene er svært forskjellige i stil og innhold og antas av religionshistorikere å ha blitt utformet i ulike deler av India over en svært lang tidsperiode. De eldste nedskrevne versjonene som er kjent stammer fra Gupta-tiden (ca. 280-550), og mange inneholder referanser til kjente historiske skikkelser og begivenheter. Det meste av tekstene er skrevet mellom år 400 og år 1000, men en god del er også yngre enn dette.

Den enkelte purana kan variere i omfang mellom 9 000 og 81 000 vers. Det er anslått at en samlet utgave ville utgjøre 500 bind.

Flere typer purana

rediger

De fleste puranaer legger vekt på en særskilt religiøs personlighet, og setter denne inn i en bredere religiøs og historisk ramme. Det finnes derfor Shivaittiske puranaer, Shakti-puranaer osv. Tradisjonelt skal det ha vært 18 sentrale Mahapuranaer, fordelt med seks dedisert til Brahma, seks til Vishnu og seks til Shiva. Det er ingen enighet om hvilke tekster som utgjør disse atten, og en opptelling[2] har konkludert med at det etter alt å dømme finnes tjue Mahapuranaer. En annen sortering av atten, som beskrives i Padma-Purana er etter de tre kategoriene (gunas): sattva, rajas og tamas (sannhet, lidenskap, uvitenhet).

Den mest populære og oftest siterte er Bhagavata-Purana, som forteller om Vishnus ti avatarer. I Markandeya-Purana finnes Devimahatmya, hyllesten til Gudinnen. Shiva-Purana og Vishnu-Purana er også blant de viktigste.

I tillegg til de 18 (20?) høye mahapuranaene finnes også 18 Upapurana, en lavere kategori. Dessuten finnes Sthala Puranas, som forteller om de enkelte templers historie, og Kula Puranas, som skildrer kastene.

På norsk

rediger

Et lite utvalg fra fem av puranaene er oversatt og publisert på norsk i Bhagavadgita og andre hinduistiske skrifter i serien Verdens Hellige Skrifter; nr 3. Bokklubben, 2001.

Referanser

rediger
  1. ^ Sitat fra Knut A. Jacobsens innledning til Bhagavadgita og andre hinduistiske skrifter, 2001
  2. ^ * Dimmitt, Cornelia; van Buitenen (1978). Classical Hindu Mythology: A Reader in the Sanskirt Puranas. Philadelphia: Temple University Press. ISBN 8170305969.